Innledningsvis.
For det første:
Samtidig som kulturvitenskapene - humaniora og samfunnsfagene etter den 2.verdenskrig gjennomløp betydelige ansiktsløftninger - utviklet det seg fram mot millenium i den nye kunnskapsproduksjonen helt andre underliggende sensibiliteter, motiveringer, modell-etableringer, fagholdninger og metoder. Blant annet rettet disse forskningskvalitetene innen etnografi og ny etnisitetsoppmerksomhet (antydet foran innen nye fagdisipliner) sine engasjementer inn mot å stille seg mer åpen for andre folkeslags visdomsbærende ,,folkevitenskap", som inkluderte disses tros - og følelsespanoramaer.

For det andre:
Og som vi stipulerte i 2. teksts fjerde avsnitt - har de nyere kategoriene anglo-amerikanske forskere i brytningen nettopp mellom natur og samfunn (spesielt i Oksidenten - Kalifornia) på en og samme tid kunnet oppeholde tittelbetegnelser som "cultural ecologist" (kulturøkolog) - og - eksempelvis tittelen ,professor i antropologi`. (antropolog) For utrente norske øyne kan dette siste synes noe forvirrende og svært ulikt forholdene i våre læreanstalter.

For det tredje: Inntrykkene denne fornyete natur - og samfunnsforskningen mottok bl.a. fra de ulike grønne bølgene i naturvernbevegelsen - og - økofilosofene: Trøkket fra disse ,,påla" forskerne å ta omsyn til økofilosofiens og naturvernaktivistenes grassrotkrav til betegnelsene og skillene for ,høy og lav` i protestsamfunnet: Da snakket man om ,,generalister og spesialister." Som når vår egen økoglobalist Arne Næss uttalte i intervjuboken fra 1992
ARNE NÆSS -
GJØR DET VONDT Å TENKE?
at vi vil ,,til enhver tid" vil trenge grassrotaktivister, stadig grassrotaktivister.

Og for det fjerde: den oksidentale eller også anglo-amerikanske naturforsker og filosof, enten hun/han befant seg i Nordamerika eller i Australia - har på ingen måte gjennom årene vært særlig villig til å sette noe skarpt skille mellom det å være forsker og å framstå som naturvernaktivist. - (Et glimrende eksempel er i så måte aspirasjonene til partikulærfysikeren, vitenskapshistorikeren og aktivisten Fritjof Capra (boken,,Fysikkens Tao", 1975) og hans like glitrende samarbeidspartner i 1980årene, økofilosofen Charlene Spretnak: En av de betydeligste kvinnelige økofilosofene jeg kjenner foruten Carolyn Merchant blant mange andre av kvinnelige naturkjennere og økofeminister. De to nevnte skrev sammen i 1984 ,,Green Politics: The Global Promise.")

MENS DEN NASJONALE KULTURGEOGRAFEN HOS OSS PLANLEGGER FOR BY OG LAND, OPERERER DEN INTERNASJONALE KULTURØKOLOGEN OFTE GLOBALT

Jeg vet ikke så meget om det mellom disse to profesjonene egentlig består så stor forskjell, jeg tror ikke det. - Men mens en norsk kulturgeograf anvender sine innsikter og planlegger sine prosjekter primært innen nasjonens grenser - finner man f.eks. at professor i antropologi og kulturøkologi, Eugene Anderson - University of California? - har operert overalt i Asia og Afrika foruten i Nordamerika - USA og Kanada. - Det har også i høy grad vår kosmopolittiske sosialantropolog Fredrik Barth foruten andre kjente navn gjort.

FRA KULTURANTROPOLOGI TIL KULTURØKOLOGI

Hvis det altså da er rimelig å anstille at et skille mellom å framstå som antropolog - og - kulturøkolog er rimelig lite relevant, trenger vi bare si to ord om kulturantropologen. Jeg er ingen kulturantropolog, men av det jeg har lest, innestår jeg for denne hovedtrenden: Om jeg ikke tar feil, har kulturantropologene anstilt synspunkter og undersøkt førhistoriske og førindustrielle samfunnskategoriers bærekraftige samfunn såvel som det motsatte. - Slik de også de siste godt og vel hundre årene har gjort dette blant urfolks etterkommere, lik det sosialantropologene gjorde. - Jeg vet ikke så nøye om nevnte kulturøkolog Eugene Anderson har følt seg mer komfortabel eller i nærmere slektskap med etnologien og kulturgeografien enn med kulturantropologien. (Det blir såvisst et ,,luksusproblem" for oss) Men det er i hvertfall vitterlig mye med utgangspunkt i hans forskningsprosjekter land og strand rundt vi i fortsettelsen skal oppholde oss.

Hos en Arne Næss i det omtalte intervju (s. 201) het det i hans kritikk av sosialøkologene at ,, ansvarlig økologisk politikk avhenger av samfunnsendring." Hadde nær sagt uansett hvordan innebyrden av et slikt utsagn blir tolket som ensidig eller ei, samstemmer det ikke godt nok med hva en senmoderne kulturøkolog som professor Anderson uthever. - Vi skal snart søke å trekke litt andre slutninger her enn for de som ble til i Næss og Sigmund Setrengs opposisjon mot sosialøkologien, representert ved nyss avdøde Murray Bookchin o.a.

KULTURØKOLOGIEN FRA GREG BATESON TIL 1990ÅRENE

For, etter å ha lest Eugene Anderson, står det for undertegnede ganske klart at han nær sagt lar det gå sport i å stille seg kritisk til, ja -skal vi si avventende til det meste av høymoderniteten og ettermodernismens ressursvitenskapelige antakelser. - Mens hans forgjenger og enn så lenge fortrinnsvis mer berømte økofilosofiske tenker, Gregory Bateson, med verk som ,, Skritt mot en bevissthetens økologi" i 1972 - noterer nesten 25 år senere professor Anderson med den omkastete boktittelen (-96) ,, En hjertets økologi - Emosjoner, trosformer og miljøet" - at vi har det ikke sånn nå! Derfor går vi nå rett på Andersons utgangstese:

NÅR SENMODERNISMENS FORSKERE BLIR FOR BASTANTE

Spørsmålet om hvordan det kan ha seg at folk i ulike hemisfærer kan stå fram med miljøoppfatninger som strider mot hva moderne vitenskapsfolk hevder er usaklige, kan i visse utlegninger og utstrekninger likefullt framstå som samfunns- og ressursmessig verdefulle. Eller som professoren ville si: Folks trosoppfatning vedrør. miljøsaker blir ofte (av ettermodernitetens forskere) avvist som urasjonell overtro. ("irrational superstitions")
Men - samtidig, som når Eugene Anderson i flerfoldige tiår dro ut i verden på prosjektoppdrag - som ofte blant urfolks etterkommere i vår moderne sivilisasjons randsoner - fant han at disse folkegruppenes ,folkevitenskapelige utsagn` ut fra sine visdomsbærere - ofte samstemte bedre med de samfunnsmessig økologiske ressursforholdene og bærekraft, enn det hvite forskere ofte syntes forente om. - Som en følge av dette, ble forskeren Anderson tvunget til å spørre seg hvorfor disse folkenes naturinnsikter og ofte religiøse instinkter lenge har ledet dem til å overleve - og ofte overlevet godt. Mens vår ettermoderne, forurensede miljøscenarier etterlater sløsende eller sultende kontinenter i en miserabel forfatning... Og like pedagogisk viktig tilbyr Eugene Anderson en innsikt i hvorfor vår miljøpolitikk i den hvite manns verden har feilet, og hva vi kan gjøre bedre i forvaltningen av våre ressurser.

SÅ - HVA GJØR DA OFTE KULTURØKOLOGEN?

Framfor alt lever kulturøkologen av å granske innfallsvinkler på hvordan ulike menneskegrupper behersker og behandler miljøressursene. Her blir det etterhvert kanskje mest relevant hva hun/han konkret utfører, mens de generelt selvsagt følger Brundtlandkommisjonens første og viktigste utsagn: ,,Bærekraftig utvikling er utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov." Nevnte Lester Brown ved World Watch Institute er vel opphavet til disse bevingete, kjente ord.
Mens miljøvernforvaltere i våre senmoderne land ofte tilkjennegir en byråkratisk posisjon vi naturvernere innforstår som ,,økokrater" -
er i regelen kulturøkologer sjelden å regne for økokrater, men som reelle forvaltningseksperter i kraft av solid gjennomførte prosjekter. Ut fra forskningsresultater i lys av f.eks. professor Andersons foretatte framstøt, går vi videre med å vurdere kulturøkologen som snarere dialogopprettende kunnskapsformidler. Som etter å ha ha gransket gitte befolkningsgruppes allehånde initiativ, mangel på sådanne og ressurser - gjerne posisjonerer seg som forslagstillende lokalterapeut med essensielle stikkord for det lokalsamfunnet kan opprette el. gjenopprette som bærekraft.
Undertegnede sitter alldeles ikke med en fullstendig oversikt over hvor komplett, hvorhen - og i hvilke land verden rundt befolkningsgrupper har benyttet seg av kulturøkologer-antropologer og desslike samfunnsinstruktører. Det gjør øyensynlig UNICEF, UNERWA og en rekke andre statlige eller halvstatlige organisasjoner. - Men hvis de foreløpige referansene mine til kulturøkologiske prosjektavviklinger i såvel tradisjonelle natur - og kulturfolksfora - som tillike de bestående av teknologisk framskredne befolkningsgrupper og områder ,,hos oss" turde være så nær som representative - burde fire hovedargumenter ved professor Eugene Anderson være verdt å notere seg:

1. Den første slutningen hans er at økologiske problemer er overlatt til menneskelige valg - og ikke til tilfeldige eller blinde teknologiske eller asosiale drivkrefter - eller rent materialistiske vurderinger som ,grådighet` eller ,befolkningseksplosjon.`

2. Den andre slutningen er at menneskelige valg ofte er tatt med utgangspunkt i sterke følelser som kjærlighet og hat, såvel som i (beherskete?) lønnsomhetsbetraktninger. Røttene til økonom iske bevegelser er ikke lidenskapsløse!

3. Den tredje slutningen er at menneskers valg fundert på hva folk vet - utgjør et grunnlag for deres oppfatning og undersøking av informasjon. Når folk i miljøhenseende gjør feil, kan det være fordi de foretar prioriteringer som selv når det gjelder egeninteressen på lengre sikt ikke fører fram for dem.

4. Den fjerde slutningen, som nærmest følger av de foregående - må for fellesskapet på den ene siden derfor betraktes innenfor rammen av en etisk-moralsk kodeks backet opp av emosjoner. Samtidig, og her er Anderson følgestreng - må samfunnet også skape et attraktivt økonomisk system som er økologisk bærekraftig. Han sier at den gyldne middelvei her sjelden oppnås: De fleste analysene, når han tenker ,,på oss" som våre miljøproblemer - synes enten moralske eller moraliserende.

Kulturøkologen Anderson skrev i boken sin i 1996 at, når han i sin tid vektla den instrumentelle-økonomiske siden ved et miljø mest, syntes daværende miøjøorienterte visepresident Al Gore å helde mer til de moralske implikasjonene i miljøanalyser.- Hva dagens vurderinger av Gores innsatser kommer til, skal jeg p.t. ikke ha sagt så mye om. En får kanskje håpe at spørsmålet om de masseorganisasjoner, enkeltpersoner og kultureliter han omgås, står i forhold til det som blir notert om hans personlige forbruk av kilowattimer i hans store, private residens. Nok om det. - Om professor Andersons personlige konsekvens har jeg ikke stort mer å si, enn at han rimelig følgestrengt synes å ha redegjort godt for sine feltarbeider på grassrota blant ikke-vestlige tradisjonsrelaterte folk. I nevnte bok skriver han om oppdrag innenfor jordbruk, hagebruk og fiskerier som i samfunn som Hong Kong, Malaysia, Singapore, Tahiti, Britisk Kolombia og hos de nåværende mayane sør i Mexico.

ER IKKE EN FORSKNING SOM KULTURØKOLOGI OG KULTURGEOGRAFI BARE Å REGNE FOR INNLYSENDE FORNUFT?

Når professor Eugene Anderson markedsfører seg med å gå tilbake til naturantropologen og økofilosofen Greg Bateson flere tiår tilbake, er det ikke fordi Kaliforniaprofessoren i 90årene ikke var klar over at Bateson så både de følelsesmessige som de tankemessig kognitive sidene i etthvert økologisk forhold ute blant folk. Hans tilstundende poeng er at fagdisiplinen kulturøkologi i denne tiden har vokst og har nådd å observere hos ulike folk verden rundt mer om menneskers atferd, planevne eller event. følelsesmessige brist på å få opp økologisk bærekraftige samfunn! -- -- Mens Bateson`s to hovedverk i 70årene billedlig nok helst vektla økologi som et tankemessig overveiende intellektuell observasjon av den indre og ytre verden, går altså Anderson et - kanskje komplementernde vil noen si - skritt videre. Han hevder at i tiden som har gått, har nyere forskning iaktatt at menneskers mer el. mindre romslige, innholdsrike og fargerike pasjonsmangfold og følelser, (Se også den sene Arne Næss i hans livsstilsfilosofi) svarer mer til det han betegner som menneskers ,,metaforiske hjerte" - til deres spirituelle liv, når de besitter det.

Vi avslutter gjennomgangen av temaet kulturøkologi ved å vise til et avgjørende spørsmål om tillit mellom forskeren og hennes/hans lesende publikum som professor Eugene Anderson reiser, når han skriver: ,, Vitenskap består av spørsmål og mulighetene for å stille dem - men ikke av absolutte sannheter." Når en rikt fasettert vitenskapsmann som Eugene Anderson arbeider og uttaler seg, vil han ,,enkelt og liketil" svare at en antropolog og kulturøkolog jobber med mennesker - deres emosjoner og mentale, spirituelle irrganger for at vår verden, planeten Tellus, skal bli en mer levedyktig organisme.
Hvilket skulle besvares.

Ringebu 9.april -07. - JO JACOBSEN