UNDERTEGNEDE FORNEMMER AT GÅRSDAGENS TEKST ,,HVORFOR BEHANDLER VI MILJØRESSURSENE RUNDT OSS SOM VI GJØR...?,KANSKJE BEST EGNER SEG SOM ET FORORD ELLER OPPTAKT TIL DET HERVÆRENDE
Noen innledende bemerkninger idag:
Det er ikke noe merkelig i at det bilde av samfunnsvitenskap Kari og Ola henter seg, ja - for den sak skyld, som når forskningsmessig godt skolerte enkeltpersoner søker å starte opp i vårt Vesteuropeiske Norge - er vi helst blitt stående igjen med visse inntrykk: Vi snakker om faglige opprinnelser til (USA) og utspill fra norske fagkapasiteter innen fagene sosial - og kulturantropologi, kulturgeografi, sosiologi; og - for ikke å bli oppfattet for galt, psykologi - selv om denne forskningen (mer enn før?) ligger og vipper mellom humaniora og samfunnsfag. Og som om ikke dette siste var nok, kom størrelser som Theodore Roszak, Mary E. Gomes og Allen D. Kanner i midten av 90årene ut med ,,klassikeren" - den svært sentrale essayantologien :
` ECOPSYCHOLOGY -
RESTORING THE EARTH
HEALING THE MIND ` med forord av ingen ringere enn berømmmelige Lester Brown (du nå just så på NRK TV i programmet ,,PLANETEN VÅR.") og mannen som kanskje mer enn noen står for utvidelsen fra ,vanlig psykologi` til økopsykologi: James Hillmann. Sistnevnte er behørlig referert til av Per Espen Stoknes i hans skjellsettende gjennombrudd av en bok: ,,Sjelens landskap - Refleksjoner over natur og myter," Cappelen -96.
Jeg førte an med å skrive at ,det er ikke noe merkelig`... og mente med det at da er det en kulturterritorial bit til som må på plass før vi kan kjøre i vei med fagdisiplinen ,,kulturøkologi."
DA "NEW AGE-BEVEGELSEN LØP PARALLELT MED DEN GRØNNE AKTIVISMEN OG FAGORIENTERINGENS SKIFTE ; FRA 60ÅRENES STUDENTREVOLUSJON TIL BRYTNINGENE I 90ÅRENE
- Blant de rimelig få som i hvertfall rakk å få med seg hovedlinjene i det som midt i 70-årene i Vesten trappet seg opp som grensesprengende tenkning innen samfunnsfag, psykologi og filosofi - synes det bestemt å være bare noen få her i landet som i kraft av sine antenner og utenlandsstudier kunne gå mange ganger utenpå det konvensjonelle filosofiske miljøet på Blindern eller på ,Det Samfunnsfaglige Fakultetet` ved Universitetet i Oslo(UiO) til vanlig har prestert.(Dermed overhodet ingen forbigåelse antydet ved vår viden beleste og høyst produserende sosiolog, Dag Østerberg.)
FRA OKSIDENTENS GRENSESPRENGENDE NATURFORSKERE
TIL VÅRE HJEMLIGE SFÆRER OG TILBAKE IGJEN
Det er da ikke egnet til å overraske at nyskapningene i ,,våre" samfunnvitenskapelige fag etter den 2. v.krig, ble impulsert, innført og ,,tilpasset" vårt Akademia fra Nordamerika. Men det stopper ikke med dette. De ,,rimelig få noen" jeg refererer til, hadde antenner som strakk seg helt til vestkysten av det nordlige Amerika og Kalifornia - der hvor dette kontinentet møter det uendelige Stillehavet, Oksidenten. - Som bare en av de vi her i oppstarten i 70årene kunne ha med å gjøre, var prof. Arne Næss. Viss virke og viden kjente opptakt til den økofilosfiske varianten - ,dypøkologien` eller også ,økosofien`- med boken fra 1973:
,,ØKOLOGI, SAMFUNN
OG LIVSSTIL" lot seg representere rundt om på campus`enes seminarrom, ofte damals med å videresende en bestemt type røykepipe rundt bordet? Men som denne teksten ikke behandler, fordi det her ville føre for langt å gå inn på hele økofilosofiens internasjonale register, samtidig som vårt tema, kulturøkologien, er forskningsbasert på en annen måte som vi undertiden skal se.
FOR SAMME PERIODEN:
I OKSIDENTENS ØKOMENTALE VERDEN, VAR DET IKKE SÅ NØYE MED FAGTITLENE - I FORHOLD TIL TANKEGODSETS NYINNRETNING
Nei,da var det nok helst mer til
,,det oksidentalske poenget" eksempelvis å vise til et betydningsinnhold som det økopsykologen James Hillman kunne dokumentere i sin tyvetalls bokproduksjon. Der den megetsigende titlen ,,Psykologiens fornyete visjon" ("Re-Visioning Psychology") kom i 1975 - et tidspunkt, da grønn miljøtenkning bokstavelig talt detonerte lik en bombe såvel i Kalifornia som forøvrig rundt om.
Jeg tar altså med at økopsykologene etter 60årene, bestående av de ypperste psykologer og økologer - opprettet sin egen bevegelse for nå framover å redefinere mental helse på en helt annen personlig og planetarisk skala. Eller som kommentatoren Jane Goodall skrev om den foran nevnte essayantologiens innhold:
,,Økopsykologien legger til rette for en kraftfull ny forestilling om hele miljøbevegelsen i det den - ved at vi mennesker lever i større harmoni med naturverdenen - ikke bare skal bidra med å redde planeten fra endelig utryddelse, men også skal bedre vår mentale helse, bli gladere og mer fullstendige mennesker." -- -- En bør kanskje merke seg hva som i vår nye klimaverden har skjedd siden dette ble notert ned for tolv år siden.
IGJEN I SAMME PERIODEN:
NÅR DET EUROPEISKE BORGERSKAPETS 1900-TALLSPSYKOLOGI IKKE LENGER I FAGHISTORIEN SIN ALENE FIKK DOMINERE OG MONOPOLISERE MENNESKETS EGENSKAPER - HVORDAN DET?
Fordi den nye økobevegelsens skapende enkeltkapasiteter ikke kunne si seg fornøyde eller stanse opp med det borgerlige Europas psykologiske storeksekutører og forskere, de klassiske psykologene Sigmund Freud, Carl Gustav Jung og Wilhelm Reich - stilte Oksidentens nyskapere som nevnte Lester Brown med boka ,,JORDENS TILSTAND" -91, Theodore Roszak med ,,JORDENS STEMME, EN ØKOPSYKOLOGISK UNDERSØKELSE" -93 og JAMES HILLMAN - noen nye skjellsettende spørsmål: Må vi ikke i tillegg til de velkjente basis-psykologiske teoriene, vise til at menneskelige subjekter hele veien har vært implisert i naturens vide verden? Og Hillman spør: ,, Hvordan kunne dette være annerledes all den tid menneskesubjektene utgjøres av den samme naturen som verden forøvrig? Ennskjønt psykologisk praksis synes å lede utenom følgene av slike fakta". Og videre.,, Tilpasningen av det dype Selvet til det kollektivt ubevisste og ,,det`et" - består rett og slett i en avpasning til naturens verden, den organiske og den uorganiske." Økopsykologen viser til at individets harmoni med hennes/hans ,,egne dypere Selv" ikke bare foranstalter en reise til vårt indre. Men inkluderer og sammenfattes av en harmonisering med natur - og livsomgivelsene omkring oss. Eller som Hillman slutter av dette: ,, Det dypeste Selvet (i oss) kan ikke alene avpasse seg med (det sjelelige),, her inne", fordi vi ikke kan være sikre på at dette også innbefatter ,,alt der ute!- Siden skillet mellom Selvet og den naturlige verden foregår rent skjønnsmessig, kan vi kanskje plassere overgangene ved vår huds ytre flate eller forstrekke det så langt du vil - helt ut til de dypeste oceanene eller fjerneste stjernene..." (Min overset.)
OM VI IKKE HADDE TATT TAK I ,STEMNINGEN` OG FÅTT ET RIKTIG BILDE AV OKSIDENTENS NATURFORSKNING SISTE 30 - 40 ÅR -
ville det ha blitt vesentlig vanskeligere å nærme seg hvorfor akkurat kulturøkologi - implementert innen våre avmålte rammer som f.eks. i en fjellhyttebys nåtid og framtid - skulle implisere noe bestemt nytt og praktisk anskuelig og anvendbart. - Men derfor skal vi nå i den kontekstens 3.del vie oppmerksomheten til - ikke økofilosofi, ikke dypøkologi eller økopsykologiens mangfoldigheter. Men ,,sent om sider" kjøre oss så langt ned på grassrotas kulturgeografiske områder vi kan komme.
Ringebu 9. april, 07. J.J.
fortsets.