Der ligger den, Magne sin hyttetomt på Ustaoset: Nedenfor en hytte, ovenfor en annen hytte, bortenfor en tredje. Veien går helt frem. Vann er sikret fra et oppkomme. Adgang til avløp er ok. Og da Hol bestemte at hytteeiere måtte ha tilgang til parkering nær riksveien, betalte Magne depositum for tomten, som i gjeldende plankart ligger i det orange feltet som har «fritidsbebyggelse» som formål.

Tomten ble skilt ut i 1968. En dag samme året, var jeg på vei fra Instestølen mot Maurset på ski. Plutselig ble stillheten brutt. Det var som et drønn som ble sterkere og sterkere. En svær reinsdyrflokk hadde kurs rett over det enkle skisporet. Jeg måtte stoppe opp. Og flokken passerte i høy hastighet.

Mang en politisk beslutning er tatt siden den gang. Instestølen er under vann. Der reinsdyrflokken kom fra, ligger Sysendammen. Der jeg gikk på ski, på en vinterstengt riksvei, går trailerne tett hele året. Løypemaskinene har kommet for å bli, til glede for mange. Det samme har Skarverennet og sherpa-trappene ved Prestholt, der det går karavaner om sommeren. Men til glede for villreinen, er dette neppe.
Magne, som har vært på Ustaoset siden 1930-tallet, har vært mye i området der tomten ligger. Men der, mellom de andre hyttene, hvor mange reinsdyr har han sett? Ingen.

Likevel: I de samme fora som har fattet vedtak etter vedtak som berører villreinen, har noen nå funnet botemiddelet: Nekt Magne å bygge. Det samme gjelder tomter som ligger mellom jernbane og rallarvei på Haugastøl. Hvor mange reinsdyr ferdes der?

Nye utbyggingsprosjekter vurderes nær villrein-områder i Geilo-traktene. Dette vil bety store inngrep og økt trafikk. Hvordan kan Hol Kommune forsvare dette, når de samtidig vil nekte oppføring av enkle hytter i eksisterende hytteområder, der alt er tilrettelagt?
Noen av de 122 tomtene som kan bli rammet, er det kommunen selv som har solgt. Som hyttetomter. Hva kalles det, på godt norsk, når man selger noe som er ubrukelig?

En leser skrev at, istedenfor å bygge, hvorfor kan de ikke bare kjøpe en brukt hytte?
Da må man kjøpe to tomter for å få en hytte. Men mer interessant er dette:
Nylig ble en hytte lagt ut for salg i nærheten av Magne sin tomt. En som var interessert, tok kontakt med Hol (Servicetorget). De sa at han ikke kunne regne med å få bygge opp igjen hytten dersom den brant ned. Megleren konfronterte kommunens ansvarlige, som sa: Slike branner, i områder som er gjort om til LNF, må vurderes, og kommunen kan ikke «forskuttere en slik vurdering». Kommunen sprer altså usikkerhet rundt million-verdier.
En annen leser skrev at heldigvis er det sånn at «samfunnet» kan bestemme hvordan natur skal forvaltes.

Hvis han med dette mente at politikere og statsforvaltere har siste ordet, tar han feil. Det er rettssystemet som avgjør. To ferske eksempler fra Bergensområdet viser det.
På Sotra måtte grunneier avstå 37 mål til veiutbygging uten å få en krone. Grunneier gikk til sak og fikk 75 mill. Staten anket til Høyesterett, men tapte.

På Hjellestad krevde Bergen Kommune, støttet av Statsforvalter, at en brygge måtte rives. Eierne tok saken til retten og fikk medhold i alle instanser. (Staten anket og anket). Spesielt interessant er det at Lagmannsretten, i sin dom, legger vekt på «hensynet til klarhet og forutsigbarhet for borgerne». Hvilken forutsigbarhet praktiseres av Hol Kommune, som først oppmuntrer til hyttebygging – og til og med selger hyttetomter – for så å nekte bygging på de samme tomtene?
Andre kommuner verner natur ved å si nei til tunge utbyggings-prosjekter i urørte områder, samtidig som de freder avtaler som er inngått. Hvorfor gjør Hol Kommune det stikk motsatte?